Hva backtiming betyr
Backtiming er en gammel arbeidsmetode i live produksjon. Du starter ikke ved første innslag og legger til minutter etter hvert, men ved det tidspunktet programmet skal være ferdig, og regner bakover til du vet når hver del må begynne. Ordet høres teknisk ut, men tanken er enkel: sluttpunktet ligger fast, og alt annet må tilpasse seg det.
Jeg underviser i dette som instruktør i produksjonsledelse, og de fleste deltakere kjenner metoden fra før uten å ha navnet på den. Den som har planlagt en middag med gjester klokken seks, og regnet seg tilbake til når kjøttet må inn i ovnen, har backtiming i praksis. I et show gjelder det samme, bare med flere som venter på hverandre.
Poenget er at en fast sluttid gir deg et ærlig bilde av hvor mye plass programmet faktisk har. Mange produksjoner oppdager for sent at innslagene til sammen er lengre enn sendevinduet.
Et lite regneeksempel
Si at sendingen skal avsluttes presis klokken 20.00, og at sluttinnslaget varer fire minutter. Da må det starte 19.56. Innslaget før det varer seks minutter og skal ha et overgangsminutt, så det starter 19.49. Slik jobber du deg bakover, linje for linje, til du når åpningen og ser hvilket klokkeslett programlederen faktisk må si første setning.
Når du er kommet helt tilbake, sammenligner du med sendestart. Er det et gap, er programmet for kort og trenger fyll eller en rolig pause. Er du allerede forbi starttidspunktet, er programmet for langt, og du må kutte før prøvedagen, ikke under sendingen.
Dette regnestykket tar ti minutter å lage, men det avgjør mer enn mange timer med improvisasjon. Skriv det ned som en enkel liste med klokkeslett i én kolonne og varighet i en annen.
- Start med slutttidspunktet, ikke åpningen
- Regn med overgangstid mellom hvert innslag
- Sammenlign sluttresultatet med planlagt sendestart
Forskjellen på planlagt og målt tid
Et vanlig skille i faget går mellom planlagt tid og målt tid. Planlagt tid er det du har skrevet i manuset: tre minutter til intervjuet, to til musikken. Målt tid er det stoppeklokken viser når innslaget faktisk spilles på prøven. Forskjellen mellom de to er ofte størst der folk snakker fritt, fordi en samtale sjelden holder seg til det som står på papiret.
Jeg ber derfor alltid deltakerne om å stoppe tiden på hvert innslag under prøven og føre den inn ved siden av den planlagte. Etter en gjennomkjøring ser du raskt hvilke deler som glir, og om det er de samme delene hver gang. Et innslag som er to minutter for langt i hver prøve, kommer ikke til å bli kortere i sendingen.
Da må du endre innslaget, ikke håpe på bedre disiplin. Målt tid er det eneste grunnlaget du kan backtime fra med tillit.
Buffer: tid du ikke bruker med vilje
En buffer er et stykke tid du legger inn uten innhold, slik at små forsinkelser ikke velter resten av programmet. I faget kalles et slikt punkt gjerne et elastisk innslag: noe som kan strekkes eller kuttes uten at publikum merker det. Det kan være en musikkblokk, en oppsummering eller en hilsen som kan gjøres kortere.
Plasser bufferen mot slutten av programmet, ikke i starten. Forsinkelser samler seg opp underveis, og det er først mot slutten du vet hvor mye du må hente inn eller fylle ut. En buffer tidlig i sendingen er brukt opp før den trengs.
Jeg anbefaler å ha minst ett elastisk innslag i hver halvtime, og å si fra til programleder og lyd hvilket det er. Da vet alle hva som kan gå, og det gir ro når klokken begynner å løpe fra dere.
- Legg bufferen mot slutten
- Pek ut ett innslag som kan strekkes eller kuttes
- Si tydelig fra til alle på laget hvilket det er
Å justere underveis uten panikk
Selv med god backtiming vil en sending kunne sive ut i tid. Da er jobben å ta små, raske valg heller enn ett stort sent. Den som styrer tiden, gir korte beskjeder i øret til programleder: tretti sekunder over, kutt neste hilsen. Korte, rolige setninger virker bedre enn lange forklaringer midt i sending.
Vi øver dette på kurset ved å skape forsinkelser med vilje. Instruktøren forlenger et innslag, og deltakeren må avgjøre hva som tas bort og hvem som får beskjed først. Etter noen runder blir det en rutine, og rutinen er det som holder hodet kaldt når noe uventet skjer.
Husk også at publikum sjelden merker et kutt, men alltid merker hastverk. Et rolig, litt kortere program høres bedre ut enn et fullt program som hasper gjennom siste halvdel.
Slik tar du metoden med til neste prøve
Begynn med et enkelt ark der du setter sluttid øverst og regner bakover. Ta med stoppeklokke på prøven, noter målt tid ved siden av planlagt tid, og velg på forhånd hvilket innslag som er bufferen. Når prøven er over, regn gjennom hele listen på nytt med de målte tallene, ikke de opprinnelige.
Dette er en liten vane, men den gjør at du går inn i premieren med et program som er målt, ikke bare ønsket. Det du har øvd på, trenger du ikke tenke på i sendingen, og da blir plassen i hodet ledig til det som faktisk dukker opp underveis.
Backtiming handler om å gjøre tid til noe du kan se på et ark, ikke bare føle i magen. Sett sluttpunktet først, mål hvert innslag på prøven, og la én del være elastisk. Da får du et program som tåler små forsinkelser uten at noen trenger å løpe. Slik jobber vi med det i modulen om timing og tidskontroll.