Hva ordet blokking betyr
Blokking er det vi kaller planleggingen av hvor hver person står eller beveger seg i løpet av et program, og hvor kameraene står for å fange det. Ordet kommer fra teatret, der regissøren «blokket» scenen for å bestemme hvem som gikk hvor og når. I direktesendinger og konserter brukes det på akkurat samme måte, bare med kamera som ekstra bevegelig del.
Når jeg ber en gruppe blokke en overgang, mener jeg at vi avtaler tre ting: hvor programlederen starter, hvor hun går, og hvilket kamera som følger henne. Ingenting av dette er vanskelig i seg selv. Problemene oppstår når det ikke er avtalt, og alle gjør sitt beste på egen hånd.
Derfor er blokking ikke koreografi for dens egen skyld. Det er en måte å gjøre hverandre forutsigbare på, slik at bilde, lyd og lys kan forholde seg til noe fast.
Kameraposisjoner: hvor kameraene faktisk står
Et kameras posisjon bestemmer hva bildet kan vise. Et kamera midt foran scenen gir et rolig helbilde, mens et kamera på siden gir profil og dybde. Når vi planlegger posisjoner, begynner vi med å spørre hva seeren må se i hvert øyeblikk, og velger deretter plasser som gjør det mulig uten at kameraene kommer i veien for hverandre.
Vi merker ofte posisjonene på gulvet med tape og gir hvert kamera et nummer. Kameraoperatøren vet da både hvor hun skal stå og hvilke utsnitt hun har ansvar for, for eksempel totalbilde, halvnært eller nærbilde av den som snakker.
Husk også kablene og fotfestet. En posisjon som ser god ut på tegningen, kan være ubrukelig hvis operatøren ikke kommer seg forbi kabelen uten å snuble.
- Nummerer kameraene og gi hver sitt ansvar
- Merk gulvet med tape
- Sjekk at ingen kamera står i et annet kameras bilde
Deltakernes bevegelse i bildet
Den andre halvdelen av blokkingen er menneskene foran kameraet. En deltaker som tar ett skritt til siden kan gå ut av utsnittet, og en som snur seg bort fra kameraet kan bli stående med ryggen mot bildet. Derfor avtaler vi enkle bevegelser på forhånd: gå til dette punktet, vend ansiktet mot dette kameraet, bli stående til neste replikk.
Jeg ber alltid deltakerne gå gjennom bevegelsene i vanlig tempo, ikke i sakte film. Det er først i normal fart du oppdager at overgangen mellom to punkter tar for lang tid, eller at en gjest må krysse foran en annen.
Et godt tegn er at deltakeren slutter å tenke på hvor hun skal stå. Da har kroppen lært posisjonene, og oppmerksomheten kan brukes på innholdet.
Slik leses en enkel blokkingsplan
En blokkingsplan trenger ikke være avansert. Den vanligste formen er en skisse av scenen sett ovenfra, med kamerasymboler, tallmerker og piler som viser hvor folk går. Ved siden av ligger en liste med replikker eller programpunkter og hvilken posisjon som gjelder for hvert av dem.
Når du leser planen, begynn med startposisjonene. Se deretter på hver pil og spør hvem som beveger seg, hvor lang tid det tar, og hvilket kamera som tar over bildet. Hvis to piler krysser hverandre, er det et sted som må prøves på gulvet.
Planen er et arbeidsdokument. Den endres etter første gjennomkjøring, og det er helt normalt. Poenget er at alle i teamet har samme versjon i hånden.
- Start med startposisjonene
- Følg pilene én om gangen
- Merk kryssinger som må prøves på gulvet
Vanlige misforståelser om blokking
Mange tror at blokking gjør opptredenen stiv. I praksis er det omvendt: når posisjonene sitter, får deltakeren frihet til å spille på tonen og tempoet, fordi hun vet at hun uansett står riktig. Stivhet kommer av usikkerhet, ikke av en plan.
En annen misforståelse er at blokking bare gjelder store produksjoner. Også en liten sending med to kameraer og én programleder har nytte av å avtale hvem som står hvor. Forskjellen er at planen kan få plass på ett ark.
Til slutt tror noen at blokkingen er ferdig etter første prøve. Den justeres hver gang noe endres, om det er en ny gjest, en annen kulisse eller et kamera som flyttes.
Dette øver du på i modulen
I modulen om kameraposisjoner og blokking planlegger du selv hvor kameraene skal stå og hvordan deltakerne beveger seg i bildet. Du tegner en enkel plan, merker opp gulvet og går gjennom bevegelsene sammen med de andre på kurset.
Underveis får du tilbakemelding på hva som fungerer og hva som kan gjøres enklere. Vi ser særlig på overgangene, siden det er der de fleste små feil dukker opp i en direktesending.
Du trenger ingen forkunnskaper om kamera for å følge undervisningen, men det hjelper å ha sett hvordan et program er bygget opp. Resultatet er en plan du kan ta med til din egen produksjon og bruke som utgangspunkt.
- Tegne en enkel kamera- og bevegelsesplan
- Merke opp posisjoner på gulvet
- Øve overganger i normalt tempo
Blokking er i bunn og grunn en avtale mellom alle som er med på en sending om hvem som står hvor, og når de flytter seg. Med en enkel plan, tydelige merker og en gjennomkjøring i normalt tempo blir bildet roligere og deltakerne tryggere. Det er et fagord som høres større ut enn det er, og som alle kan lære.