Manuset er et arbeidsdokument
I programlederprøvene starter vi med manuset, men ikke med det pene som sendes til trykk. Vi bruker en utskrift med bred marg og god linjeavstand, slik at programlederen kan notere pust, tyngdepunkt og steder der setningen bør kortes ned. Replikker som ser fine ut på papiret, viser seg ofte å være for lange når de skal sies med blikket i kameraet.
Vi ber deltakerne markere tre ting med ulike farger: ord som skal trykkes, steder der det skal være pause, og overganger der neste person tar over. Etter første gjennomlesning sitter ofte halve arbeidet allerede i margen. Da vet programlederen hva som er viktigst i hver innledning, og hva som kan falle bort hvis tiden strammer seg til.
Manuset skal også kunne leses i dårlig lys og på avstand. Derfor anbefaler vi stor skrift, korte avsnitt og få understrekninger. Det er en praktisk detalj, men den avgjør om du holder rytmen når oppmerksomheten må deles mellom tekst, regi i øret og publikum.
- Bred marg og stor skrift
- Tre farger: trykk, pause, overlevering
- Korte avsnitt som tåler et blikk
Gulvmarkører og faste punkter
Som kamera- og blokkingsinstruktør er jeg opptatt av at programlederen vet nøyaktig hvor hen står. Vi legger derfor ut tapemarkører på gulvet i ulike farger, én for hver posisjon i programmet. Når du har øvd på å gå fra en markør til neste mens du snakker, slutter føttene å være noe du tenker på.
Markørene brukes også til å finne ut hvor kameraet faktisk fanger deg. Mange står litt for langt til siden eller litt for nær kanten av bildet første gang. Vi justerer ved å flytte tapen, ikke ved å be deg huske en avstand. Det er enklere å følge en markør du ser enn en beskrivelse du har hørt.
Vi tar med et par enkle regler om hva som skjer hvis noe endrer seg i siste liten. Hvis en gjest kommer inn fra en annen side, flyttes markøren, og programlederen øver overgangen på nytt to ganger. Slike små gjentakelser gjør at endringer på premieredagen blir håndterbare i stedet for stressende.
Opptak som speil
Et enkelt opptak er det mest ærlige verktøyet vi har. Vi filmer en gjennomkjøring med vanlig kamera på stativ, uten effekter, og ser den sammen etterpå. De fleste oppdager på de første sekundene noe de ikke visste om seg selv: en vane med å se ned før overgangen, et ord som gjentas, eller et smil som kommer for sent.
Vi ser opptaket i to omganger. Første gang uten lyd, for å vurdere kroppsspråk, blikk og plassering. Andre gang med lyd, for å lytte etter tempo, pauser og tydelighet. Det gir mer presis tilbakemelding enn å se alt på én gang, og deltakerne husker bedre hva de skal endre.
Opptaket er kun til bruk i kurset og for deg som deltar. Poenget er ikke å lage et fint resultat, men å gi deg et konkret bilde du kan sammenligne med neste forsøk. Mange sier at andre gjennomkjøring føles roligere nettopp fordi de har sett hva som faktisk skjer.
- Første visning uten lyd
- Andre visning med lyd
- Sammenlign første og andre forsøk
Notatark og tilbakemelding
Tilbakemeldingen samles på ett enkelt ark med tre kolonner: dette fungerte, dette endrer vi, dette øver vi på igjen. Instruktøren skriver underveis, og programlederen leser gjennom før vi snakker. Da går samtalen raskt til det som betyr noe, og vi unngår lange generelle vurderinger.
Vi holder kolonnene korte med vilje. Tre til fem punkter i hver er nok, og hvert punkt må kunne prøves på nytt i neste runde. En kommentar som «vær tryggere» er ikke brukbar. «Se mot kamera på siste ord i innledningen» er det.
Arket følger deg videre til sluttgjennomgangen av programmet. Da kan produsent, tekniker og programleder se hva som ble endret mellom prøvene, og hva som fortsatt gjenstår. Det gjør overleveringen mellom rollene tydeligere, særlig i små produksjoner der få personer har mange oppgaver.
Hva vi bevisst holder enkelt
Vi bruker ikke teleprompter i de første rundene. Den skjuler ofte om du faktisk kan innholdet, og den gir en jevn leseklang som ikke låter naturlig i en direktesending. Når du kan innledningen uten, er du bedre rustet til å bruke et hjelpemiddel senere hvis produksjonen har et.
Vi bruker heller ikke avanserte verktøy der et ark og en kulepenn er nok. Poenget er at metoden skal kunne tas med hjem til en liten produksjon som ikke har store ressurser. Det du lærer i kurset, skal du kunne gjenskape med utskrift, tape og et mobilkamera på stativ.
Til slutt velger vi å øve få ting om gangen. Én runde handler om tempo, én om plassering, én om overganger. Ved å dele opp slik unngår vi at alt skal bli bra på én gang, og programlederen får tid til å bygge ro i hver del før de settes sammen.
- Ingen teleprompter i første runder
- Papir, tape og mobilkamera er nok
- Én ting av gangen
Verktøyene i programlederprøvene er få og bevisst enkle: et merket manus, tape på gulvet, et ærlig opptak og et notatark med tre kolonner. De krever lite utstyr, men mye gjentakelse. Det er gjentakelsen som gir ro på premieredagen. Når du har sett deg selv, hørt deg selv og øvd på de samme overgangene flere ganger, vet du hva du skal gjøre når lyset går på.